Håp for fremtiden

  • 09.10.2014 - 12:30

En dag kom en dame som het Happy bort til oss og spurte om hvorfor vi levde på gaten. Jeg fortalte henne hva som hadde skjedd, og hun tok med meg og babyen hjem. Vi fikk sove der den natten. Det var første gang på lenge at jeg sov i en seng, og det gjorde meg glad. Dagen etter tok hun meg med tilbake til der vi hadde bodd. Rommet var fortsatt låst, og min mann sporløst forsvunnet. Da naboene bekreftet historien min, sa Happy at jeg kunne bo hos henne sammen med hennes to små barn. Siden har livet vært litt bedre. Nå er jeg ikke helt alene lenger. Det er noen jeg kan snakke med, le litt sammen med og noen som viser at de bryr seg om meg. 

Jenta mi er nå snart ett år gammel, og vi er sammen hele tiden. Hun gråter hvis jeg går bort fra henne. Jeg håper at livet hennes blir bedre enn mitt. Jeg skal gjøre det jeg kan for at hun får gå på skole, og for at hun ikke skal giftes bort til en fremmed mann mot sin vilje.   



Alene i verden

  • 07.10.2014 - 12:00

Dagen etter tok jeg kofferten og babyen og gikk ut i gaten. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gå, ville bare vekk. Jeg gikk til Burunguri-markedet. Det var en av de få stedene i byen som jeg kjente og visste veien til. Om natten sov jeg sammen med babyen. Vi lå på bakken med en tynn kanga under oss. Jeg forsøkte å beskytte barnet. Holdt henne tett inntil meg. Det var mye mygg som bet oss, og vi hørte mange lyder som jeg syntes var skumle. Om dagen tigget jeg mat fra markedsbodene. De som jobbet der, ga meg litt ris, bønner og av og til litt frukt. Jeg var sulten hele tiden. Sulten, redd og helt alene. Slik levde vi i to måneder. Heldigvis ble ikke Zainabu syk, og vi klarte å overleve på et vis.



Låst dør

  • 04.10.2014 - 12:30

En dag jeg hadde vært på helsestasjonen for å veie Zainabu, kom jeg hjem til en dør som var låst. Rommet Salum hadde leid, var helt tomt, og det stod en koffert med mine ting utenfor døren. Salum hadde forsvunnet uten beskjed eller forklaring. Jeg stod der alene med en to måneder gammel baby bundet fast på ryggen og gråt. Naboene hørte meg, og jeg fikk sove på gulvet hos dem. Jeg sov ikke den natten. Alt jeg tenkte var at nå har jeg ingen. Familien min i Moshi kan jeg ikke dra tilbake til, og nå har min mann reist sin vei. Det er kun meg og babyen.  

Barnet mitt

  • 02.10.2014 - 13:30

Ni måneder etter bryllupet, fødte jeg en baby. Fødselen tok elleve timer og på slutten ble jeg lagt inn på det lokale sykehuset. Jeg var redd for å føde, det gjorde veldig vondt. Legen var snill og hjalp meg. Han sa at «dette klarer du». De måtte klippe meg opp for å få ut babyen fordi jeg var så ung. Klokken fem om morgenen ble Zainabu født. Jeg var glad for å se henne. Hun var frisk og veide 3,5 kg.

Klokken fire på ettermiddagen samme dag hjalp noen naboer meg hjem med babyen. Jeg var forvirret og glad på samme tid. Salum var ikke hjemme, og han så ikke jenta før sent på kvelden da han kom hjem. Han virket ikke glad og hjalp meg ikke med babyen når den gråt. Naboen hjalp litt. Jeg visste jo ikke hvordan jeg skulle ta vare på et lite barn. 

Etter fødselen sa legen at det var bra jeg hadde kommet til sykehuset. Jeg hadde ikke klart å føde hjemme. Jeg kunne dødd. Det er skummelt å tenke på. 





Hverdagsliv som gift

  • 28.09.2014 - 12:00

Hver dag var jeg alene hjemme i huset. Salum jobbet som bilmekaniker og var borte det meste av dagen. Han forventet at jeg gjorde alt i huset, gikk på markedet og lagde mat. Alt var nytt, og jeg syntes det var vanskelig. I starten hjalp han til og viste meg hva jeg skulle gjøre. Han laget litt mat og vasket klærne sine selv. Jeg var fortsatt trist og gråt mye. Det verste var at jeg var så ensom. Jeg følte meg helt alene. Jeg savnet skolen og vennene mine. 

Så begynte han å komme hjem senere på kveldene, ofte full. Da slo han meg og tvang meg til å ha sex igjen og igjen. Jeg elsket ham ikke og ville bare bort, men hadde ingen steder å gå. 



Bryllupsnatten

  • 21.09.2014 - 15:00

Salum bodde i et lite rom som han leide i et murhus i et av slumområdene i hovedstaden. Det var nesten ingenting i rommet. En liten sofa og en madrass. På veggen var det noen bilder som var klippet ut av avisen og limt fast. Jeg visste ikke hva det betydde å være gift eller hva som var forventet av meg. Jeg var jo bare et barn. Det jeg kjente til var skole, lek og venner. På bussen på vei til Dar es Salaam tok han ikke på meg, kysset meg ikke. Han bare snakket og snakket. Med en gang vi kom inn i huset og på rommet ble han stille. Han tok av meg kjolen og la meg på en madrass. Det som skjedde, gjorde vondt. Det føltes rart og feil. Jeg ble bare trist.

Bryllupet

  • 16.09.2014 - 17:57

Dagen jeg skulle gifte meg, pakket jeg alle klærne mine i en liten, rød bag. Klærne var alt jeg fikk lov til å ta med hjemmefra. Skolevesken som jeg var så stolt av og bøkene mine, tok far fra meg. Så kom en dame fra landsbyen for å tegne henna-maling på armene og bena mine. Det ble fint. Jeg tok på kjolen og ventet.

Da Salum kom, hilste han på min far og hadde med en gave til meg. Det var en kanga, en sort lang kjole og litt penger. Vi spiste pillau-ris sammen, og så tok han meg med til bussen som gikk til hovedstaden Dar es Salaam. Det var der vi skulle bo. Jeg husker at han forsøkte å snakke med meg på reisen ned. Jeg satt taus, så ned i gulvet på bussen og gråt. Salum spurte hvorfor jeg gråt. Jeg sa ingenting.

Den vonde kvelden

  • 15.09.2014 - 17:35

Så kom dagen da alt forandret seg. Jeg hadde begynt i sjette klasse og gledet meg til snart å starte på ungdomsskolen, slik min søster Marian gjorde. Hun hadde fått gode karakterer, og far hadde latt henne begynne på en internatskole et stykke fra der vi bodde. Hjemme var det nå kun meg, far og min stemor. 

En kveld ropte far på meg og ba meg komme. Han sa at jeg ikke skulle gå på skolen neste dag. Jeg skulle aldri mer gå på skolen, jeg skulle gifte meg med en mann som het Salum, som jeg aldri hadde møtt før. Far sa at han var 35 år gammel og at han hadde betalt for å gifte seg med meg. Jeg ble først helt stum og forstod ikke helt hva han sa. Jeg gikk jo på skolen og var ikke voksen ennå. Jeg svarte at jeg ikke ville gifte meg med ham. Far ble sint. Alt var avtalt, sa han. Salum hadde betalt for meg og de eldste i landsbyen hadde sagt ja. Jeg klarte ikke si noe mer og gråt stille. 

Noen dager senere kom stemoren min med en kjole jeg skulle ha på den dagen Salum kom for å hente meg. Kjolen var fin, med paljetter og pynt. Stemor sa også at jeg skulle bli pyntet sånn at jeg så vakker og voksen ut. Så forsøkte hun si noe om hva en mann forventet av en kone. Jeg forstod ikke hva hun snakket om.

I uken før jeg ble hentet og tatt med hjemmefra, gråt jeg hele tiden. Jeg tenkte at far ikke elsket meg slik han elsket Marian. Hun fikk fortsette på skolen, jeg måtte gifte meg. Far sa aldri hvorfor jeg måtte gifte meg. Bare at jeg skulle gjøre det. Jeg vet ikke hvor mye Salum betalte for å ta meg med seg. 

 

 

 

Skoletid

  • 15.09.2014 - 17:27

Jeg husker godt første skoledag. Jeg hadde fått ny skoleuniform. Et fint grønt skjørt, hvit bluse og en genser i samme farge som skjørtet. Mor hadde flettet håret mitt, og jeg følte meg fin, stolt og stor. Av far hadde jeg fått en skoleveske. Den var sort og kjøpt brukt, men jeg var veldig stolt av den. 

Jeg elsket å gå på skolen. Særlig likte jeg naturfag og fysikk. Jeg fikk gode karakterer og drømte om å bli barnelege. Hver gang jeg gikk forbi det lokale sykehuset, tenkte jeg at en dag er det jeg som skal gå rundt der i hvit frakk og hjelpe små barn som er blitt syke av malaria og andre ting. Jeg jobbet hardt, hørte på læreren og gjorde leksene mine hver dag. 

Men en dag ble det annerledes hjemme. Far begynte å komme sent hjem, han var sint og slo ofte mor. Han slo ikke oss barna, men vi hørte på mens han var slem med mor. Mor reiste sin vei da jeg gikk i andre klasse. Da var vi alene med far. Tre år senere ble han gift på nytt. Min stemor likte meg ikke, jeg vet ikke hvorfor. Hun sa at hun ikke elsket meg. Ofte når jeg kom hjem fra skolen, nektet hun meg mat og slo meg. Jeg forsøkte å si det til far, men han ble bare sint og sa at jeg løy. Av og til hjalp naboene meg sånn at jeg fikk mat. Livet var tøft, men på skolen var det fint.

Familien min

  • 12.09.2014 - 14:27

Jeg kommer fra en familie på seks, med mor, far, to brødre og storesøster Marian, som er tre år eldre. Vi bodde i et lite murhus utenfor byen Moshi i Tanzania. Far levde av å lage små speil som han solgte på markedet. Vi hadde bare råd til å spise to ganger om dagen. Nesten hver kveld gikk vi sultne til sengs. Likevel husker jeg stort sett fine ting. Jeg og søsteren min lekte mye sammen. Vi løp nedover gatene og kastet ball.



Om meg

Latifa

Jeg heter Latifa, er 15 år gammel og bor i Tanzania. Jeg ble giftet bort til en fremmed og voksen mann. Jeg har valgt å fortelle min historie i håp om at det kan bidra til at andre jenter slipper å oppleve det samme som meg.

Barneekteskap i Tanzania

Tanzania er ett av landene på verdensbasis hvor barneekteskap er utbredt, og Plan har jobbet der siden 1991. Den østlige og sørlige delen av Afrika er den regionen i verden hvor flest barneekteskap blir inngått, etter Asia og sentrale deler av Afrika. Blant de 41 landene med høyest forekomst av barneekteskap så er 30 av disse i Afrika.

PLAN NORGE
Tullins gate 4C, 0166 Oslo
Tlf: 09909 | E-post: info@plan-norge.no

Pressekontakt: Gørill Husby Moore, tlf. 452 84 870 / 22 03 16 37

hits